Nyheter

Supporterblogg: Lang vei til Lillestrøms forsted

Bortekamp mot serielederen. Har ikke samvittighet til å la være å reise. Kjenner litt fristelse til å sitte hjemme i stua og se den på TV, men til slutt vinner han med hvite vinger.

Jeg har en datter som studerer i Indre Telemark. I midten av absolute nowhere. En telefon til henne: – Hva med et besøk fra pappa? – Så tar vi videre østover på kamp? – Det høres flott ut, og saken er biff. Det blir tur!

Fredag ettermiddag. Rett hjem fra jobb. Sluke middagen og kaste noen skjerf, flagg og kamera i bagen. Så rett avgårde. Opp Sirdalen. Kjent terreng for meg som leverer post der. I tillegg kjenner min familie hvert øremerke på hver en sau de neste ti milene. Fortsatt trygt terreng altså. Passerer GP. En time og fjorten minutter. Ett minutt foran Postens skjema. Svinger til høyre og opp Suleskardbrekka. Kjenner på følelsen at nå er jeg på vei over Pennines. Ligger Sheffield og lurer et par mil lenger framme? Ut fra terrenget virker det slik! På vei mot Hillsborough? «Hi-ho, Sheffield Wedn’sday».

Ned bakkene. Ikke til Sheffield, men til Setesdalen. «Eg e kåt, eg e gal!» I hvert fall det siste! Ingen normale voksne på over femti drar alene over fjellet for å se en kamp på nivå tre i norsk fotball. Atpåtil på sin egen fødselsdag. Men stopp. Er det ikke akkurat den dagen man skal gjøre det man har lyst til? Og det er nettopp dette jeg har lyst til. To timer og ti. Fem foran skjema, i følge Per Jorsett!

Et raskt bad i Honnevje frister ikke for en gangs skyld. Altfor kaldt. Men jeg smiler litt over da jeg og hun jeg skal besøke satt i jettegrytene her og koste oss for mange år siden. Den gang jeg var så stor at jeg nesten ble sittende fast i den sorte gryte!

Over mot Dalen bærer det. Raklig og god vei, og lite trafikk. De få andre på veien tror nok at jeg også skal på Dyrskuen. Rent genetisk burde jeg vel vært der. Men eplet falt altfor langt fra stammen.

Inne i Telemark. Landskapet forandrer seg. Snaufjell har gitt vei for først furuskog, og deretter tett granskog. Her satt jeg og hun jeg skal besøke en gang i en blåbærtue og spiste i over en time uten å bli leie. Gode minner. Jeg smiler over at om en time treffer jeg henne igjen. En måned borte på internat er lenge for pappa.

Passerer Vrådal etter en stund på slalomvei. Telefonen ringer: Hvor jeg er? – Snart framme! – Skynd deg, Kiwi stenger ni. Et kvarter senere har jeg fire tenåringsjenter i bilen. Freser mot butikken, der jentene har hørt at det ligger masse varer som nettopp har gått ut på datoen i containeren. Jeg går i butikken. Jentene løper bak butikken! Er vi i Manilla? Et internatliv i ytterste fattigdom og nød?

200 gram firkløver til 22,90 viser seg å være perverst dyrt i forhold til hauger med sjokolade og snop fra containeren. Jeg er lettere sjokkert, men holder kjeft. Hvor er du Kiwi Bob? Her har du en jobb å gjøre!

Åpen scene i skolens kantine. Jeg setter meg diskret helt bakerst for å ikke vekke unødvendig oppsikt. Ingen kommenterer han gamle som sitter der med Blackhawks cap og Pompey Admiral retro jacket og forsøker å se ung og trendy ut! Nest eldste er vel rundt tjue tipper jeg. Så forstår jeg hvorfor de gikk amok i søppelcontaineren. Jenny kjøper to pizzastykker til meg. Pizza? Det heter visst halvsteikt grandiosa, men pizza? Ikke i nærheten en gang. Og jeg har greie på Pizza. Denne har garantert ikke vært snurret i lufta av en kyndig kokk. Og det finnes ikke et gram verken med basilikum, mozarella eller Tipo 00! En italiener ville sannsynligvis ikke gitt den til hunden en gang!

Men jeg er sulten, så den glir ned. «Tastes like shit, but you can eat it», sa min gamle tenåringshelt Crocodile Dundee!

Min datter blir kalt opp til scenen: «I will always love you», synger hun med rimelig uren stemme. Er det pappa hun mener? Jeg håper det, men lenger framme i salen sitter det en som nok kan ha større forhåpninger om at sangen er til ham!

Leggetid. Vi skal tidlig opp. Sjekker litt twitter og facebook. Det blir garantert ikke folkevandring mot Østlandet, slik det var mot Lyn for fire år siden. Selv om dette er en viktigere kamp. Amedia har noe av skylden. Det blir liksom for lett. Og så har vel Nordre Åsen i utkanten av Lillestrøm litt mindre appell enn gamle gode Bislett. Selv jeg ser den.

Lørdag morgen. Hele trafikken går motsatt vei. Kjeid og EIK spiller kamp, men alle er mer opptatt av kyr og sauer i Seljord. Vi passerer Notodden. Der Kenneth sendte oss til himmels med sin fantastiske utligning for fem år siden. Deretter Kongsberg. Jeg tenker på om Birger Ruud fortsatt er i svevet. Det er i hvert fall vi. Praten går om alt som har skjedd den måneden vi har vært fra hverandre. Om skole og internatliv. Og jeg forstår at jeg har savnet henne mer enn motsatt. Det er slik det skal være!

Veiene blir rettere og bredere. Jenny har sovnet. Jeg forstår at hun var oppe lenge etter at jeg hadde lukket øynene i går. Også slik det skal være!

Planen var å komme inn på ring 3, men det overså jeg, og vi fortsetter mot hjertet av tigerstaden. Maratonløpere i veikanten. Her burde jeg vært med, kjenner jeg han med røde horn og høygaffel forsøker å fortelle meg. Kanskje det. Kanskje en annen gang. For dårlig trent for tiden. Går med for mye tid og krefter til å følge mitt lokale fotballag! Og så er 200 gram firkløver for billig!

Bjørvika, Operatunnell, Valerengo. Vi skal videre. E6 til Trondheim. Da er vi på rett vei. Sinsen. Der Odd Salvesen kjørte den gamle EIK-bussen med 15 jenter i overlast under Norway Cup i 1982. Fantastiske minner det også!

Vi svinger av her, et par steinkast før vi passerer Åråsen. Opp Grefsenveien og inn en sidegate. Og der ser jeg Kjeidflagget vaie over et par gamle brakker. Ellers er det første jeg ser kjent og kjært. En kollega fra min arbeidsplass hjemme har kommet i forveien. Han har satt seg til rette med en Cola utenfor en kebabsjappe ved stadion. En av våre aller mest trofaste!

Jeg smiler litt og tenker tilbake til da vi satt på puben «Friendship Inn» i Moss Side for mange år siden. Bare våre hasjrøykende engelske venner mangler. De som smilte vantro da vi påsto at de fleste i vår bekjentskapskrets aldri hadde smakt grass!

Andre begynner også å ankomme stadion. Jeg har vært her en gang før. Da slo det meg at her er gjennomsnittsalderen høy. Inntrykket er det samme i dag. De fleste husker nok både Hanser’n, Kasper, Sjøberg og Finn Thorsen. Jeg får en lengre prat med han de kaller Puskas. Han forteller at yngre folk ikke bryr seg lenger, og peker på materialforvalteren: – Han har vaska drakter i 37 år! – En annen malte hele den brakka da han var 81, peker han. Han de kaller for Burnley ankommer på sykkel. Med klubblogoen på hjelmen. Han sykla tidligere i år til bortekampen mot Bryne. Via Bergen! Slikt står det respekt av.

Vår egen logo får så hatten passer i Oksenes fanzine. Logoer skal helst være lettere ovale med gotisk skrift forstår jeg. Ikke nødvendigvis enig, men tenk, et fanzine! Det betyr at her er det kultur. Inntrykket forsterker seg inne i klubbhuset. Flott historiebok til salgs, like foran veggen som må være klubbens store stolthet. Åtte cupvinnende lag på rekke og rad. Nostalgiske bilder fra en svunnen tid. Men program hadde de ikke. STORT minus. Budsjett på sparebluss? Holder ikke som unskyldning for meg.

Nordre Åsen har egentlig et greitt potensiale som kamparena. Kjeid har holdt til her siden 1950, og det er romslig nok rundt hovedbanen til å få til et greitt stadionanlegg med plass til 3-5.000. Langt fra de 20.000 som Puskas mimret om, men mer enn nok til dagens krav. – Men i dag holder alle med Voff. De bryr seg ikke, forteller Puskas med litt resignert stemme. Han burde egentlig vært langt gladere. Klubben hans leder serien, for svarte! De har et godt lag og en merittert trener.

Det er dem vi skal forsøke å stikke kjepper i hjulet for. Lille EIK fra fiskerlandsbyen på Jæren (!) Svein og Hilde har ankommet. Roar og Tove også. Jeg drar også kjensel på noen utflyttede egersundere som trofast møter opp på EIK-kampene på Østlandet. Et par øybosokndøler har vært på ELO i Spektrum, og har også kommet til Nordre Åsen. Men vi er sørgelig få i forhold til kampens betydning. Vi tok 200 til kampen mot Lyn og 150 mot Ull/Kisa for tre år siden. Nå er vi nede i 15-20. Da blir det heller ikke mye lyd av det. Særlig ikke under åpen himmel. Men Gåsungeveien stiller mannsterke. Her representerer jeg tilflytteren, mens Jenny, Kjetil, Tormod og Bjørn Arne er de innfødte. Jeg er i hvert fall stolt av min egen gate. Hadde andre gater i Egersund vært like godt representert måtte kampen blitt flyttet til Bislett!

Vi starter friskt. Bob skyter like utenfor vinkelen. Men så må Coro av. Hælen tålte ikke betongdekket. Egentlig en skandale. Vår egen B&G, før vi skiftet kunstgresset, var som en myk matte i forhold til underlaget som møter spillerne her. Hjemmelaget mestrer spretten best. Can skyter i tverrliggeren, og vi er heldige som ikke ligger under.

Men så kommer Kevin gjennom. Felt av keeper. Straffe! Bob gjør seg klar, men det blir Jay som setter inn sitt første mål for EIK. Vi leder! Til og med øybuene klapper! Bare to poeng bak nå. Ser vi OBOS i det fjerne?

Nei! Litt sløvt forsvar på en dødball, og bang, så er det 1-1. Men hvor var du linjemann. Offside by the length of a Stoke bus! All day long!

Vi er fornøyde med uavgjort til pause, men så er vi skikkelig på hugget de første minuttene av andre. Tre store sjanser, men ikke mål. Kjent melodi fra tidligere i sesongen. Der kunne vi tatt dem!

Hjemmelaget overtar kommandoen. Stor sjanse på en kontring, men kampen tikker mot slutten på 1-1. Vi er vel nokså fornøyde. Så kommer et langskudd. Nico tar den, men det blir corner. – Consentration, skriker jeg alt jeg kan fra motsatt ende. Men det ble ikke hørt. De røde og blå har mange mann i boksen, og presser den inn tre minutter på overtid.

Den ultimate nedturen. Hjemmesupporterne i ekstase. Vi med bøyde og krumme nakker, som det sømmer seg for folk fra tjukkeste bedehusland. Kim Skogsrud kommer og takker for kampen. Han smiler, men jeg ser at han også føler med oss. Goe mann, Kim!

Ojan tar også tapet som en mann. Aftenbladet skal ha sine ord uansett resultat. Vi har tapt slaget, men krigen er ikke helt slutt. Klarer vi en skikkelig offensiv de siste seks kampene kan det ennå gå. I hvert fall andreplassen! Drømmen om de 11.000 på Fredrikstad Stadion en høstkveld i november lever fortsatt. Flomlys og alt det der. Say no more!

Et kjapt referat på PC i bilen. Så litt banehopping. Kjelsås spiller like oppe i streeten mot KFUM. Men det blir en nedtur. Ballongen har sprukket, og 0-0 på Kjelsås blir ren tidtrøyte. Fire minutter før slutt har vi sett nok. Her kunne de spilt til 2019 uten at noen hadde scoret.

Vi setter oss i bilen og kjører vestover. Vest for Drammen kommer køene fra Seljord mot oss. Ingen av dem aner noe om dramaet vi har sett. Jeg ser folk som prater inne i bilene som møter oss. Mø og Bæ og halvsprukne pølser på en grusplass i tjukkeste skauen i Telemark var mer interessant enn en toppkamp i Postnordligaen. Forstå det dem som kan!

En pit stop i Notodden, og så var vi tilbake på Kvitsund like før mørket senket seg over de dype skoger. Jenny har mer energi igjen etter å ha sovet i bilen tilbake, og løper ned til guttefløyen. Selv skrur jeg på PC-en og leser reaksjoner fra kampen. Kjeids hjemmeside skriver: «de første fem minuttene etter hvilen domineres totalt av jærbuene.» Selv på Lillestrøm burde de ha bedre geografikunnskaper, tenker jeg!

Football League Show på Quest, deretter MotD på Beebs, men før de kommer til Watford mot Man U har jeg sovnet. Heldigvis! Et skuffende resultat pr dag får holde!

Share
62067436