I dagens kampprogram mot Flekkerøy har en av artiklene «tigerscenen» svart skrift på grønn bakgrunn. Da vi fikk programmene fra trykkeriet tidligere i dag viste det seg at det var vanskelig å lese teksten. For de som ønsker å lese artikkelen, som er en oppsummering av redaktørens inntrykk fra bortekampen mot Fana, følger den under:
Dersom alt har gått etter planen siste uka er jeg tilbake på tribunetaket i ettermiddag etter en uke på ferie i Bergen, Hardanger og på Rallarveien.
Det begynte i Fana forrige lørdag. Tilfeldigvis spilte EIK kamp der samtidig som vi var på ferie! Vi visste alle hva som stod på spill. I teorien bare tre poeng, men i praksis minst seks. Jeg trenger noen bilder fra kampen og lar datteren filme de første minuttene mens jeg beveger meg ned til gjerdet. Jostein (bildet) tackler så det lukter svidd, og jeg ser et innbitt ansiktsutrykk. Spillerne forstår altså hva som står på spill de også. Det er betryggende!
Men etter noen minutter aner vi litt nøling. Vi mister ballen lett, og Fana overtar. Vi nøler med avslutningene når vi får sjansen. Nervøsiteten stiger både hos tigrene på og utenfor banen. Jonas og forsvaret foran ham spiller heldigvis godt. Roy, Hans Eirik og de få andre som har tatt turen forsøker å oppildne spillerne, men vi er helst glade som går til pause med 0-0. Jeg forsøker å filme og oppdatere live samtidig. En vanskelig kombinasjon. Jenny forsøker å hjelpe pappa med kamera, men jeg er for opptatt med kampen til å klare å bøye meg over tastaturet nok til at det som skrives hjem blir særlig fornuftig.
Andre omgang fortsetter i samme spor. Huffameg så spennende. Fana skyter i stanga! Nesten ikke til å holde ut. Nå må Bengt gjøre noe før vi taper igjen! Ebby varmer opp og får sjansen ti minutter inn i omgangen. Skuffet over å ha blitt utelatt fra troppen forrige kamp, men nå viser han umiddelbart et tenningsnivå som smitter over på resten av laget. Vi overtar banespillet og begynner å skape sjanser. Thomas header på åpent mål, men ballen ruller langs streken. Keeper slår unna, Ebby setter returen i stanga! Det er nummeret før jeg tisser i buksa!
Sverre har ballen. Gir den til Skogen. – Spill Kenneth, roper jeg. Men Skogen har ofte sine egne planer om hva som er den beste strategien. Han går selv. Langs dødlinja slik han kan det bedre enn alle andre spillere i verden. Keeper Sæbø kaster seg, bondesønnen fra Ege snubler over ham. Spillet går videre, men dommeren har satt fløyta i halsen. Inni meg hører jeg Scheie og Tjernås skrike: Har vi fått straffe – det har vi, gjentatte ganger. Scor nå Kenneth, please! Og teknikkeren fra Orre svikter oss ikke: 1-0!
Fana føler seg snytt. Dette var ikke etter planen. De kaster alle mann i angrep. Vi forsvarer oss godt, og får flere kontringssjanser. Regnet har begynt å styrte ned. Jeg er såpass med mine fulle fem at jeg får opp en paraply over kamera og får sendt Jenny i dekning på den overbygde tribunen med Galaxyen. Jeg merker såvidt at det begynner å surkle i skoene, men er så nervøs at jeg har nok med å prøve å holde kamera noenlunde stødig. Kjetil sitter i sola i Spania og følger med på live-dekningen på nettsiden. Plutselig skjer det ikke lenger noe på nettet. Har Fana utlignet? Eller er det andre grunner til at opplegget på nettsiden svikter? Om vi er nervøse vi som ser kampen, er det antagelig ingenting i forhold til han som sitter på terrassen på Solkysten og verken ser eller hører noe. Ikke til å holde ut!
Det nærmer seg slutten. Fana får frispark nær midtbanen. Siste sjanse til å utligne. Jeg har sett dette før. Mange ganger. De kommer til å score! Jeg er helt sikker. Men serven er elendig! Serven, utrykket som ikke er i nærheten av å høre hjemme i fotballspråket, men som Nils Johan Semb umerkelig har snikinnført. På samme måte som barna i Egersund har begynt å si “kor ska me nå” i stedet for “hen ska me nå”. Kenneth snapper ballen. Ebby er ikke tom for krefter og orker et løp til. Han er raskest, tar en elegant chip. Ballen treffer nettet. Brølet hans er en tiger verdig! Kampen er vunnet!
Alle smiler. Bengt smiler bredest. Han har vært under press, ingen tvil om det. I garderoben brøler resten av laget med Ebby, og kan ta hjemover med lettede sinn, til tross for at de fleste andre lagene rundt oss på tabellen også har vunnet.
Jeg blir igjen i Bergen. Sover godt etter en EIK-kamp for en gangs skyld. Tar drakta på om morgenen og går til Ulrikens topp, der jeg fremdeles føler at sorgen forgik meg på Nesttun Idrettsplass. Rusler rundt i Bergen sentrum og ser på alt det turistene lures til å se. På levende og døde krabber og hummere, reker, t-skjorter med elgskilt, lusekofter og ekte norske troll made in China.
Søndagkvelden går turen til Fyllingsdalens hjemmearena Varden, og møtet med serieleder Vindbjart. En god kamp, der jeg kjenner at det er herlig å sitte som nøytral tilskuer. Det virker som at nesten alle andre er nøytrale også. Litt høflig klapping når hjemmelaget scorer, men ingen som er i harnisk over alle rare avgjørelsene fra dommeren. Ingen Jan Kåre som spør om noen er sure! En liten klan med Vindbjart-fans på raden foran, men selv på stillingen 1-3 sitter de og smiler og vitser til hverandre. Ingen neglebiting eller sure grynt mot dommeren! Forstår de ikke hva som står på spill? Eller er det bare jeg som har misforstått når jeg tror at fotball er viktigere enn liv og død?
Uka som ligger bak har forhåpentligvis bydd på store naturopplevelser, og mange fine øyeblikk sammen med en familie som nok altfor ofte får følelsen av at de er andreprioritet bak elleve menn i gult og svart. Men kom gjerne med ti Vøringsfosser, Kjeåsenstup eller Flåmsbaner: Spenningen jeg føler når EIKENs elleve står klare
til dyst er hundre ganger større!
