Vi klarte det! Å våkne opp i dag til en sølvblå himmel i øst er som natt og dag i forhold til det jeg følte da jeg våknet etter kampen mot Notodden for en måned siden. Etter måten vi tapte på i den kampen så jeg nedrykket blinke foran oss med store bokstaver. Jeg skrev en epistel i frustrasjon og publiserte den på nettsiden. Det var lite klokt av meg. Den hadde ingen ting der å gjøre.
Men jeg må innrømme det. Etter to nye strake tap ruslet jeg slukøret ut fra Randaberg Arena, og tenkte at dette kommer aldri til å gå. Vi lakk som en sil bakover, og klarte ikke å sette sjansene våre. Heldigvis klarte Bengt og spillerne å ha et mer positivt fokus. Tre poeng mot Vindbjart, tre mot Arna-Bjørnar, og så en ny seier i går, så var vi sikre. (så og si).
Kampen i går var nervepirrende for alle involverte. På banen ble det gjort enkle feil i mottak og pasninger som ikke kan tilskrives annet enn nervøsitet. På tribunen og på Hognestadsiden ble det bitt negler. Sverres suser løste opp litt på stemningen, men den var fremdeles anspent. Noen spedte forsøk fra tribunen på å oppildne tigrene, men den eneste stemmen jeg klart kunne høre var Branns trener Helge Nilsens formanende rop til egne spillere: – De slår bare langt! – Få opp balltempoet, så har vi dem!
Han var ute etter å ødelegge dagen okka. Og ganske riktig. Dårlig markering på en corner, og der lå den. Øredøvende stillhet. Hår som ble grå i løpet av et lite sekund. Negler som ble tygget inn til roten. Folk sjekker mobilene. Ålgård ligger under. Målløst i Åsane. Uavgjort i Randaberg Arena. Men Vidar leder. Kan gå selv om vi ikke vinner!
Pause. Mange innbitte ansikter går hvileløst fram og tilbake bak tribunen. Sigarettene tennes for å dempe den verste skjelven. Noen av de jeg ser har vært med på dette før. Mange ganger. De husker kampen mot SIF for 50 år siden, da vi hadde klart oss med uavgjort, men tapte 4-0 og rykket ned. De husker 1970, året da det ble proklamert at vi skulle opp til nest øverste nivå, men som endte med dundrende nedrykk og bakrus. De husker alle årene på 70-tallet. Der håpet om å komme tilbake til det gode selskap ble gruset av Mosterøy, Engøy, Saif, Sunde, Orre og Oltedal.
Jeg husker den nervepirrende kampen på grusen på Øyne 11. oktober 1980. Vi måtte slå Brodd for å unngå å rykke ned til nivå fem for første gang i EIKs historie. Og klarte det etter at motstanderen fikk to mann utvist. Men jeg husker også de grusomme kampene mot Figgjo og Ny-Krohnborg høsten 1985. Da vi ble sendt hodestøps tilbake til nonleaguefotballen med halen mellom beina. Jeg husker den forsmedelige kampen på Bakkebø i 1994. Da vi spilte og spilte uten å score, og Vardeneset sendte oss ned med sitt eneste skudd på mål. Belønningen var seriekamper mot Sokndal, Midtbygden og Klepp Bedehus.
Og både i 1993 og i 2005 var det åpenbart gjennom hele sesongen at vi var for tynne og lette til å holde det gående på nasjonalt nivå. All denne bagasjen bærer vi på, vi som har fulgt EIK i x antall år. Kanskje derfor noen av oss er av den temmelig pessimistiske typen. Selv om Espen bevisst har spilt Jahn Teigens «Optimist» over høyttalerne hele høsten skal det noe til å overbevise oss.
Jeg overlater videokameraet til Kjetil og tar plass med kamera like bak målet mot Hallen når dommeren blåser i gang andre omgangen. EIK går rett i angrep. Gløp til Skogen, som blir tatt. Straffe! Brannspilleren blir liggende igjen. Det tar et par minutter. Jeg ser på Jan Eric. Innbitte og konsentrerte øyne. Nå hviler ansvaret på ham. Han har kjent det før. For eksempel på Klepp for to år siden, like før pause. Men han tenker helt sikkert også på da han skled i skuddøyeblikket mot Fyllingsdalen for noen måneder siden.
Jan Eric tar fart. Ingen tvil! 2-1. Gleden og lettelsen er åpenbar!
Men det er nesten en hel omgang igjen. Brann fortsetter å spille ball. Vi forsvarer oss bra, og kommer på noen gode kontringer. Mathias får sjansen etter Espens frekke vipp. Men bommer ballen. Der kunne du senket pulsen på mange, unge Perttamo.
Fra der jeg sitter ser det farlig ut hver gang Brann nærmer seg motsatt mål. Et par ganger «ser» jeg ballen inne. Jeg snur meg konstant mot klokka. Nå må Trygve Olsen komme og få fart på viserne! Jeg skuer mot høyre. Rune er i ferd med å klyve over gjerdet et par ganger. Håret blir gråere for hvert sekund som går. Hele gjengen på Hognestadsiden skriker at kampen må være slutt!
I stedet for har dommer Higraff bestemt seg for å drive med seigpining. Er Helge Nilsen Fergie in disguise? Men så blåser han endelig! «Vi er i kvartfinalen, vi er i kvartfinalen, vi er i åttendedelsfinalen! Allo Norvege og alle dere hjemme».
Selv kjenner jeg først og fremst lettelse. Ikke glede, for det er noe annet. Har gått med en uggen magefølelse i mange uker nå. Alle jeg har truffet på byen har snakket om det. Aller mest gjengen med gamle spillere jeg alltid traff når jeg leverte posten på Lundeåne. Vi er mange som føler oss lettet nå!
Jan Kåre spør hver eneste brannspiller som passerer: – E du sure nå? Helge Nilsen stopper og gir ham en lekse. – Du er så negativ! Men det er hans måte å få ut spenningen på. Ikke diplomatisk og politisk korrekt, men ekte! Jeg øyner et lite smil i munnviken på Kenneth. Det første på lenge. Han har dette som levebrød og vet kanskje bedre enn noen hva seieren i går betydde for klubben.
Så takk Bengt, Jørgen, spillere og resten av støtteapparatet! Takk for at dere stod på når mange av oss andre sviktet i troen. Slipp opp skuldrene, ta med godfølelsen til Bergen neste helg, og avslutt med stil!
