Det er mange trær i Norge. Jeg ga junior oppgaven å telle hvor mange man kan se fra Sørlandsbanen, her vi sitter og tøffer avsted på vei mot tigerstaden for å se tigrene spille kamp i morgen.
Han har selvsagt gitt opp allerede før granskogen ved Sokkakjerrsbrue. Men å ha med en 12 år gammel guttunge som er minimalt interessert i sporten på fotballtur til Oslo byr på sine utfordringer. Da gjelder det å finne fram distraksjoner, for selv han blir lei av å spille Minecraft i samfulle 7 timer og 19 minutter. For så lenge tar det med tog til hovedstaden i 2014! Omtrent like lenge som for 70 år siden.
Tog og jernbane mener vi begge å ha greie på. Aller mest dersom de er i skala 1/76 og av merkene Bachmann, Heljan eller Hornby. Men junior kan ikke dy seg, og nevner at selv gode gamle «Eiegubben» nok gikk raskere ned Drangsdalen enn 2014-utgaven av signaturtoget. Jeg parerer med at å bygge jernbane her i den bratte lia i 1904 var ingeniørkunst av aller ypperste merke. Men får til svar at Ribblehead Vidaduct mellom Settle og Carlisle var mer imponerende. Ikke lett å få siste ordet altså!
Tog og fotball: En herlig kombinasjon som har vært fellesnevnere i min tilværelse helt siden vi begynte å farte på groundhopping i Storbritannia i siste halvdel av 1980-årene. Når jeg attpåtil ble hektet på modelljernbane mange år senere betød det et suverent opprykk opp til nerdenes første divisjon. For der hadde jeg nok aspirert til opprykk i mange år allerede, bare på grunnlag av en forkjærlighet til et fotballag som på sitt beste ble nevnt med hederlig omtale i enspalters notiser i Stavanger Aftenblad. Men som i de aller mørkeste stundene knapt har blitt avspist med spalteplass i lokalavisa Dalane Tidende.
Vi er mange som er på vei mot Bislett denne helga. Mange tar fly, noen kjører buss og bil, men vi er også en rimelig stor flokk som sverger til NSBs noe slitte skinner. For om reisetiden er litt lengre er det noe avslappende å sette seg i setet på Eie og ikke reise seg igjen før gamle Oslo Ø blir annonsert i høytaleren. Underveis har vi stoppet på Gyland, Snartemo, Hjuksebø og Nordagutu og mange flere steder som man ikke forbinder med fotball. Og historisk sett er det på slike stasjoner vi burde gått av. På steder med fire fem hus, en kirke, et bedehus og en fotballbane. Det er slike steder vi har vært vant med å se EIK spille kamper. Av og til vant vi, men altfor ofte reiste vi hjem med halen mellom beina. Vi har vært elsket, hatet og fryktet av motstanderlag og deres supportere. For egentlig har vi alltid vært en altfor stor fisk i de dammene vi har svømt i. Det har vært regelen heller enn unntaket at vi har vært i flertall også på bortebane. Og ikke så rent sjelden har det vært episoder som har gjort at vi for mange blir betegnet som Rogalands svar på Millwall.
Nå er vi derimot på vei til en arena som folk til og med kjenner navnet på i utlandet! Vi som er kommet opp i en alder av 45+ forbinder nok Bislett først og fremst med store skøytemesterskap. Selv opplevde jeg bare S-ene og Eric Heiden foran fjernsynet, mens rundetidene ble flittig notert og hele familien satt som forhekset i åndeløs spenning da Sjøbrend ble verdensmester og Stenshjemmet stivnet totalt i siste ytre på 10.000 meter. Jeg husker også Sebastian Coe og Steve Ovetts kanonløp under Bislett Games. Som fotballarena var Bislett kjent som Vålerengas lekegrind. Skeid brukte også Bislett som hjemmebane i mange år, mens Lyn alltid ble assosiert med Ullevaal. Men faktisk har Lyn en lang historie med å bruke Bislett de også. Bildet under er hentet fra en Lyn-kamp for 100 år siden, den gang området ble kalt for Nandrupsjordet, og før både Bislett og Ullevaal ble utviklet til skikkelige stadioner.
Selv var jeg første gang på Bislett en gang på slutten av 1970-tallet. På den tiden var jeg jevnlig på sykehusopphold i Oslo, og sammen med mor besøkte jeg alltid en attraksjon eller to i løpet av turen. For meg var Bislett like naturlig å besøke som Vikingskipmuseet, Holmenkollen og Frognerparken, selv om det bare var for å snike seg gjennom en port og se hvordan stadionen så ut i virkeligheten. I 1982 var jeg med EIKs småguttelag på Norway Cup. Vi røk tidlig ut av turneringen etter et irriterende baklengsmål mot Hornindal, men ble igjen i Oslo helt til lørdagens finaler på Bislett. Siden har jeg ikke vært der før morgendagens kamp.
Hva slags forventninger har jeg så? Tja, det var aldri aktuelt å la denne kampen seile forbi uten å være der. Selv om jeg vet at det vil være 14.000 tomme seter på Bislett i morgen som heier på Lyn. Sånt sett ville det sikkert vært mye mer intimt og stemningsfullt å spille på Frogner Stadion, der Lyn spilte de siste sesongene før årets sesong. Men det blir litt magisk å betale seg inn gjennom telleapparatene på Bislett og se mitt eget lag, som jeg har fulgt i snart 40 år. Jeg har vært på utallige fotballkamper med både 20, 30 og 40 ganger flere tilskuere enn det kommer til å være på Bislett i morgen. Men dersom Lyn kommer opp i mot sitt normale tilskuertall på hjemmekampene kan det bli den best besøkte EIK-kampen jeg noen gang har vært på. Rekorden min fra før er 1800 mot Viking i cupen i 2007. Noen av de andre EIK-supporterne som har reist til Oslo denne helga var på Bislett også i 1961, da vi tapte mot Skeid foran 3777 tilskuere. Noen opplevde kanskje også andrerundekampen i Stavanger i 1960 da 4269 tilskuere så EIK i kamp. Men for flertallet av oss vil kampen mot Lyn i morgen bli den største kampen vi har sett EIK i til nå.
Og så er det utvilsomt et poeng at i morgen møter vi Lyn som likemenn. Vi spiller i samme divisjon, og ligger til og med foran dem på tabellen. Og ingen av spillerne på motstanderlaget i morgen heter Gunnar Andersen, Jørgen Juve, Arne Brustad, Knut Osnes, Dutte Berg, Arild Gulden eller John Obi Mikel. Men selvsagt er Lyn historisk sett en gigant i forhold til oss. Mens vi spilte privatkamp på grus mot Orre i mars 1969 spilte Lyn kvartfinale i Cupvinnercupen på Nou Camp. Og når vi spilte seriekamper mot Mosterøy og Varhaug i september 1972 spilte Lyn mot Spurs på White Hart Lane. Mens vi har vunnet Rogalandscupen en gang har Lyn vunnet serien to ganger og cupen åtte ganger. Så fra deres synspunkt er det en liten knøtt fra bondelandet som inntar Bislett i morgen ettermiddag.
Men Lyn har også hatt sine perioder med smertefull underprestering. Og tider der tilskuertallene så vidt bikket et par hundre mann. Jeg husker da jeg leste gamle gode Fotballrevyen at jeg alltid var forundret over hvor lite folk som gikk og så Lyn i gamle andre divisjon. Men etter at laget igjen etablerte seg i toppen av norsk fotball på begynnelsen av 2000-tallet ble det skapt en tribunekultur rundt klubben som hadde manglet i mange år. Og som har blitt videreført etter konkursen og oppstarten i breddefotballen igjen. Det beundrer jeg Lyn for. Og tenker at nå er klubben slik en ekte fotballklubb skal være. Drevet av og for supportere.
Og muligens vil Lyn i morgen oppleve det største innrykket av bortesupportere siden laget spilte i Adeccoligaen for fire år siden. Hvor mange vi blir vet jeg ikke, men trolig vil et sted mellom 100-200 stykker med stort og smått ta turen til Oslo for å se kampen og støtte tigrene. Slik sett bør kampen ha litt ekstra interesse også for Lyns supportere, som sjelden har hatt noen å bryne seg mot verbalt de siste sesongene. Kanskje blir kampen et lite vorspiel før de skal møte byrival Vålerenga i cupkamp om halvannen uke?
Så håper jeg at den uroen jeg kjenner innerst inne er ubegrunnet. Og nei, det er ikke redselen for å tape som marer meg. For det vet vi alle kan skje. På sammme måte som at vi utmerket godt kan vinne på Bislett. Frykten jeg kjenner et snev av er at vi som har gearet oss opp til det som på mange måter er okka cupfinale oppfører oss slik at det i stedet for blir et bedredelig nachspiel i bakrus.
Vi skal synge okka sanger, støtte laget okka, vifte med flaggene og bli såre i halsen. Gjerne også kommentere høylytt dersom dommeren har tatt på seg østlandsbriller. Vi skal lade opp på pub, måle verbale krefter med Bastionen, og hygge oss på alle måter. Men la oss slippe fornedrelsen av at Lyns supportere føler de har fått besøk av noen dritings bygdetullinger i lusekofte, som tror de er i Magaluf. Ekte EIK-supportere, som har fulgt sitt lag i tykt og (mest) tynt i XX antall år fortjener bedre enn som så!
Og natt til søndag håper jeg at jeg igjen skal kunne drømme om Bislett. For 35 år siden drømte vi mens vi gikk runde etter runde på selvmåket bane på Lygre. Vi drømte at vi var Sten Stensen, Jan Egil Storholt, Hans van Helden og Piet Kleine, og svingte godt med høyre armen når vi kom ut av svingene. Nå vil jeg drømme om Jonas Høidahl, som er myk som en katt i målet. Om Dennis Nielsen som viser fjellaperne fra Oslo hvordan fodbold skal spilles. Om Kenneth Grande som finter Lyns midtbane ut i åttende løpebane. Og om Mathias Perttamo som fyrer ballen i nota og løper mot ekstatiske bortefans.
Kanskje det ikke bare blir med drømmen?
