Høstferie fra skolen, ferie fra arbeid, og så har jeg atpåtil lovet Jenny at vi skal reise på shopping. Terminlistene studeres nøye. Conference, Northern League og North West Counties League!
Konklusjonen blir at, jo, shoppingtur skal vi alltid få til. Det mest praktiske er å ta for seg Cotonopolis. Direkte fly fra Sola, og en rekke kamper å velge i. Så etter noen timer i gatene rundt Picadilly og på Arndale Centre tar vi togturen en mil østover, til småbyen Hyde. Målet er kamp i Conference North melllom hjemmelaget og Chorley.
Hyde FC het egentlig Hyde United. Men etter at Manchester City kom inn som samarbeidspartnere for noen år siden ble etternavnet naturlig nok for sterk kost. Banen ble også farget om fra den tradisjonelle røde til en slags kongeblå Chelsea-farge. Ikke alle supporterne var like happy over at storklubben har blandet seg inn, men som en sa: «The only realistic alternative was a padlock on our gate».
Hyde FC rykket ned fra Conference Premier i vår. Og dømt ut fra resultatene til nå i høst skal de vokte seg vel for at det ikke skal bli en ny degradering denne sesongen. Forsiden på programmet viste en solnedgang. Om den var valgt med omhu eller om det var tilfeldig er vel et åpent spørsmål…
Både jeg og Jenny hadde på oss EIK-windbreakerne. Å kle seg slik gjør alltid at en lett kommer i snakk med folk som er nysjerrig på hva slags drakt vi har på oss. I kveld var vi nokså «riktig» kledd også, i og med at Hyde FC kalles Tigers. Men der vi er strålende fornøyde med «okka» tigrer for tiden, var historien annerledes i østre kant av Greater Manchester. Allerede de første jeg snakket med utenfor stadion var misfornøyde med tingenes tilstand, og særlig manager Scott McNiven.
Men etter å ha snakket med noen lokale hørte vi plutselig en stemme som kommenterte draktene våre, og dialekten var slett ikke Manc. Det viste seg å være Anders Johansen fra Østfold, på besøk på sin bane nummer 208 på øyriket! Ikke ofte jeg kjenner meg forkommen i møte med andre norske groundhoppere, men her kunne jeg ikke bli annet enn imponert. Heldigvis er jeg ikke helt lost selv heller når emnet dreier inn på engelske non-league-arenaer. Og egentlig var det fantastisk herlig å møte en nordmann som var mer opptatt av arkitekturen på hovedtribunen til Great Yarmouth enn Luis van Gals siste uttalelser i media. Og en som er enig i mine protester mot «modern football»!
Ewen Field var en sjarmerende stadion. På inngangssiden var det en hovedtribune med sitteplasser, mens det lenger nede var en ståtribune. To forskjellige tribuner på samme langside altså. Begge endene var ståtribuner med tak, men vi plasserte oss på motsatt langside, på en ståtribune av nokså lik størrelse som den i Idrettsparken.
Herfra fikk vi se at hjemmelaget tok en nokså tidlig ledelse, som de holdt til pause, selv om Chorley var det beste laget. Etter nok en kremet Worthington i pausen skulle vi få se en meget innholdsrikt andre omgang med mye av det beste som engelsk non-league har å tilby. Først utligning til 1-1, før Hyde igjen tar ledelsen. Dette ble ikke feiret av en hard core unge supportere som hadde tatt stand like bak Scott McNivens innbytterbenk. Tvert i mot ble den tidligere Oldham-spilleren overøst med hatefull sjikane fra sine egne fans!
Bedre ble det ikke når Chorley snudde 1-2 til 3-2 med to raske scoringer. Jeg så at McNiven var på nippet til å klikke, men han var god som holdt seg i skinnet. Jeg kunne allikevel ikke unngå å tenke på at han etter kampen skulle hjem til kone og barn, og selv om en profesjonell karriere med nesten 400 ligakamper gjør deg hardhudet, så kan intet menneske gå upåviket av en slik hets som han måtte ta i mot.
Avslutningen på kampen skulle bli riktig dramatisk. Først to utvisninger på Chorley-spillere, før Hyde utlignet på straffe i siste minutt. 574 tilskuere, derav en rimelig stor kontingent fra Chorley. Mye av «stemningen» var av det litt ufyselige slaget, fra gjengen som stod bak innbytterbenkene, men også antydning til litt mer fredelig «banter» mellom de to supportergrupperingene. Største forskjellen på her og en kamp hjemme i Idrettsparken. På banen: Tempoet. Utenfor banen: Den vanlige tilskuers engasjement og innsikt.
Som de sier der vi skal spille bortekamp om halvannen uke: Fotball e jilt!
