Med gløtt av sol i Manchester om morgenen fant vi ut at det var dags for en fjelltur inne i Peak District. Men da vi kom igjennom tunnellen og steg av toget i Edale fikk jeg bange anelser. Skodda hang tung et par hundre meter opp i åssiden.
Vi la allikevel i vei med friskt mot oppover mot Kinder Scout, platået som er Englands sørligste område med det som kan kalles for fjell. Det var her det foregikk en «mass-trespass» i 1932 for å protestere mot at rike landeiere stengte vanlige folk ute fra de fineste naturområdene. Mange av lederne ble arrestert, men handlingen førte til en endring i tankegangen hos politikere og beslutningsmakere, slik at siden den gang har stadig flere områder blitt frigitt for almuen. Selv om det er langt fra slik det er i Norge, med vår unike allemannsrett.
Jeg har gått over Kinder-platået et par ganger tidligere i fint vær, og da er utsikten formidabel. Men i dag var det ingen bønn. Fjellvettregel nummer åtte slo inn med full tyngde da været ikke lettet, og vi returnerte til basecampen i Edale. Inne på Old Nags Head fikk vi servert god middag, og havnet i selskap med en gjeng glade pensjonister som var på dagstur fra Sheffield. Ingen dårlig erstatning, selv om det ikke helt slår «a day out on the ‘ills»
Kveldens fotballtur gikk til sørlige deler av Manchester, til landsbyen Cheadle, der hjemmelaget tok i mot Widnes til kamp i North West Counties Leage, som er nivå ti i det engelske ligasystemet. Cheadle Town var nettopp i media etter at laget tapte hele 22-0 mot det russiske U-19 landslaget med en kombinasjon av førstelags- og juniorspillere. Noen av dem hadde spilt ligakamp samme morgen, noe som nok bidro til det høyst uvanlige resultatet.
Deres hjemmebane Park Road er noe av det mest spartanske jeg har møtt hittil på de britiske øyer. En liten overbygd betongtribune fra åttitallet midt på den ene langsiden, med garderober under. Ellers bare en betongsti rundt resten av banen, som ligger like under innflygingsruta til Manchester Airport.
Klubbhuset lå som en eneste stor søppelhaug etter at det var blitt fullstendig nedslitt av tidens tann. Men et nytt var under planlegging og arbeidet skulle i gang om en måned eller to. I mellomtiden var kiosken plassert i en midlertidig brakke i det ene hjørnet. Jeg fikk kjøpt et av de siste programmene før det var tomt. Imponerende blekke trykket på tykt papir. Og når jeg tar med at kveldens 63 tilskuere var over gjennomsnitt får dere en liten innsikt i at dette var noen lysår fra Premier League.
Men om både spillestil og taktikk var uryddig hos begge lag fikk vi se en underholdende kamp. 2-2 ved pause, før Widnes dro i fra og vant 5-3. Flere flotte scoringer, og tacklinger i knehøyde der dommeren ikke blinket en gang. Slik det pleier å være på dette nivået. Jenny og jeg stod det meste av kampen på den ene langsiden ved siden av to-tre supportere fra Widnes, og hun nektet nesten for at deres nesten-scouse var engelsk!
Ikke slike kamper man reiser land og strand rundt for å oppleve, men et greitt alternativ på en kveld der det ikke var annen live-fotball i mils omkrets. I kveld blir det nye kamp med et lag som kanskje hadde tapt enda mer enn 0-22 mot Russland!<
a href="https://eikfotball.no/?attachment_id=7210" rel="attachment wp-att-7210">
