I går kveld avsluttet vi vår lille høstferie-groundhopping med en kamp som vel knapt kan kalles «kamp». For når England spiller hjemme mot San Marino er resultatet gitt på forhånd. At gjestene også kom til å parkere en stor buss innenfor 16-meteren var også med i manuskriptet, så spennende kom dette aldri til å bli.
Jeg valgte allikevel å ta en svipptur til «The Old Smoke», i og med at mitt siste besøk på Wembley var for 17 år siden. Og jeg hadde lyst til at Jenny skulle få se i hvert fall ett stort stadion, når hun først var tålmodig nok til å følge med faren rundt på mer eller mindre bisarre non-league-baner.
Nye Wembley er jo et fantastisk skue, både inn- og utvendig. Og utsikten fra rad 41 bak mål var upåklagelig. Flotte og moderne fasiliteter på alle måter. Men for meg er ikke dette Wembley. Jeg vil foretrekke det gamle stadionet ti av ti ganger.
Og med billetter i familiesvingen måtte det bli omtrent som å være i et friminutt på en barneskole. Langt fra slik det var for snart 25 år siden, på mitt første besøk her. Da vi satt i samme sving som nå blant 30.000 syngende irer som laget så mye lyd at hårene reiste seg på ryggen. Men min datter koste seg og fikk mast seg til både skjerf og ansiktsmaling. Senior innviet 70-tallsdrakta som var innkjøpt fra Sportsdirect tidligere i uka. En drakt som Keegan, Bowles, Todd, MacFarland, Francis G/T, Currie og Supermac spilte i, men som aldri var i noe VM-sluttspill. Den gang var England mitt landslag. I dag har jeg ikke samme følelsen for three lions.
Men fem scoringer ble det. Og en kjekk far-datter opplevelse.
Høydepunkt: San Marinos keeper
Største skuffelse: At bandet startet på God save the Queen i andrestemmen, slik at publikum ikke begynte å synge før «send her victorious. . .»
Heldigvis kommer det en viktigere kamp i morgen ettermiddag! Takk for følget.
