Når det nå er blitt klart at jeg reiser fra EIK og Egersund har jeg lyst å skrive noen ord avslutningsvis.
Jeg er takknemlig for at klubben og styret våget å satse på meg som hovedtrener i fjor høst. For meg har det vært en fantastisk reise, der jeg har lært veldig mye. Kanskje mer enn jeg noensinne har lært tidligere i livet. Å komme til EIK og Egersund har antagelig vært den beste avgjørelsen jeg har gjort i hele min karriere, både som spiller og trener.
Etter å ha vært ansatt som spiller og trener i helprofesjonelle klubber helt siden jeg var en ungdom for over tjue år siden var det kanskje en større omstilling enn jeg på forhånd var klar over å komme til en klubb på EIKs nivå. Jeg har forsøkt etter beste evne å forbedre det jeg mente var nødvendig for å ta klubben videre. I noen tilfeller har jeg følt at jeg har måttet stange hodet i veggen, mens andre ting har gått lettere. Men den prosessen har nok vært tøffere for meg enn den sportslige nivåforskjellen. Til tider føler jeg at enkelte i klubben har brukt altfor mye energi på å være bekymret over hvordan en annen lokal klubb gjør det. Jeg kjenner jo ikke historien her, men føler at det er bedre å bruke energien på hva man faktisk kan gjøre selv. Det er kanskje mitt beste råd til de som skal styre EIK videre.
Sportslig har den kanskje største utfordringen vært å hele tiden måttet ta hensyn til at mange spillere har vært på jobb før de kommer på trening. Noen i tildels veldig krevende fysiske yrker. Da er det klart at jeg ikke kan stå og skrike hemningsløst og mane til innsats på samme måte som jeg hadde kunnet dersom alle var helprofesjonelle. Men det disse spillerne har prestert har jeg veldig stor respekt for, og bortsett fra slutten av sesongen har det vært en veldig kjekk og spennende tid, der det aller meste har fungert veldig bra. Helt fra de første treningene i vinter, via treningsleir i Tyrkia og til seriespillet gjennom sesongen. Spillerne har vært utrolig lærevillige og gitt alt for at vi sammen skulle gå den veien jeg har ønsket.
I gjennom hele sesongen følte jeg vi var det beste laget. Vi hadde de beste supporterne, den beste organisasjonen rundt laget, og var mest proffe av alle lagene i avdelingen vår. Derfor ble det en stor nedtur for meg at vi ikke klarte å avgjøre opprykkskampen til vår fordel. Det hadde både spillere og supportere fortjent.
Men slik skulle det ikke gå. Og det kommer til å ergre meg resten av livet. Jeg vet hvilken fantastisk opplevelse det er å komme tilbake til torget etter å ha vunnet noe, og oppleve hyllesten fra supporterne. Det skulle jeg så gjerne ha opplevd sammen med dere. Men vi gjorde alt som stod i vår makt for at vi skulle klare det. Både spillere, trenerteam og støtteapparat rundt. Dessverre holdt det ikke helt inn. Jeg håper at sesongen har gitt mersmak, og at EIK kan få oppleve det. Kanskje allerede neste sesong? Det har både klubb, supportere og by fortjent!
Jeg vil spesielt takke Tigerflokken og andre supportere, som har fulgt laget land og strand rundt. Min beste opplevelse kom nok på Sola, der det var svart av egersundere på tribunen, og der vi leverte varene utpå banen. Den kvelden var rett og slett magisk, og noe jeg aldri kommer til å glemme. Og ellers er det ingen tvil om at Egersund er en fotballby som går utenom mange andre byer her i landet. Jeg har sett mange likhetstrekk med Lillestrøm, selv om forholdene der selvsagt er større, med mange års tradisjon med toppfotball.
Jeg kunne også ha trukket fram mange enkeltnavn, som har vært gode støttespillere. Men må spesielt nevne Jan Petter Rasmussen og Hans Christian Morana, som begge har gjort alt for at jeg og klubben skulle lykkes. Ellers takk til støtteapparatet rundt laget, videoteam og alle dere andre som jeg har fått blitt kjent med i løpet av året her.
Mye tid har gått med til å jobbe. Men den lille fritiden jeg har hatt har vært brukt til å bli kjent med området rundt byen og Rogaland ellers. Jeg var glad i Norge før jeg kom til Egersund, men er enda gladere i landet nå. Naturen rundt Egersund er helt fantastisk, og noe jeg kommer til å komme tilbake senere for å oppleve mer av. I tunge stunder har det gitt meg mye energi å kunne ta en sykkeltur rundt Koldal, en tur på Ognastranda eller langs Nordsjøveien.
Så hvorfor velger jeg så å avslutte samarbeidet med EIK? Jeg kunne vært igjen og bygget videre på det vi har startet med. Men jeg kjenner meg veldig klar til å ta over en klubb der alt er helprofesjonelt. Der alle spillerne kommer på trening uten å ha vært på jobb først, og der jeg kan overføre de kravene jeg ønsker til spillergruppa på en annen måte enn jeg har kunnet gjøre her.
Da jeg kom her var jeg usikker på hvordan jeg ville tackle å ha hovedansvaret for et lag. Det er jeg mye tryggere på nå. Jeg har opparbeidet meg selvtillit og kjenner meg moden til å ta et steg opp. Om det er en riktig beslutning vet jeg kanskje ikke før om noen år. Men jeg har lyst til å forsøke.
Så igjen. Takk for det vi har opplevd sammen! Og ingen ting hadde gledet meg mer enn å komme tilbake til Idrettsparken for å spille kamp i OBOS-ligaen i 2017!
Med sportslig hilsen
Magnus Powell
