EIK fotball har totalt med 47 lag i årets serie, fordelt i de forskjellige divisjonene og aldersgruppene. Jeg pleier jevnlig å sjekke litt hvordan de ulike lagene gjør det i sine kamper, men klarer langt fra å holde full oversikt.
For et par uker siden datt det likevel inn et resultat på et eller annet fora jeg var inne på, som gjorde at jeg hoppet høyt i stolen jeg satt i. Det gjaldt EIKs lag 3 i 16-årsklassen for gutter. På skjermen stod det:
Moi – EIK 23-1 !
Jeg begynte umiddelbart å sjekke litt rundt hva dette var for noe. Ikke siden Aberdeen slo Bon Accord med 36-0 i den skotske cupen i 1885 hadde jeg hørt om en fotballkamp med større forskjell på scoren.
Det viste seg at Moi hadde benyttet flere overårige spillere, som i tillegg var gode fotballspillere (noe de var i sin fulle rett til). Og rett skal være rett. Moi har beklaget at det ble slik og vist god sportsånd i ettertid. Av og til løper bare ting løpsk uten at noen greier å stoppe det som utspiller seg. Det har skjedd nok av ganger at ledere og trenere fra vår egen klubb har vært lite oppmerksomme på fair play, og det eneste vi skal lære av denne kampen er at vi feier for egen dør!
Alle som har spilt fotball, har opplevd øyeblikk der vi møtte motstandere som var oss fullstendig overlegne. Mitt øyeblikk kom høsten 1980, da jeg var lilleputt, eller G13, som det heter i dag. EIKs smågutte 2 (G15) skulle spille borte mot Sokndal, som i årsklassen 65-66 hadde et av Rogalands beste lag. De manglet spillere, og da ble det å se nedover i aldersklassene, slik det også gjøres i dag. Jeg var en av de fire «heldige» som ble plukket ut. Men heller ikke hos G13 var det nok spillere som kunne være med til Haua. Dermed ble det å hente tre spillere fra knottelaget (G10) for å kunne stille elleve mann. Jeg husker at Ingve Buerskog og Hans Johnny Skåtøy var to av dem. De var så små at da de tok på drakta, var den som en fotsid kjole. Treneren klarte å stappe den oppi kortbuksa så godt det lot seg gjøre, og så bar det ut på det humpete gresset på skolebanen på Haua. Av andre lagkamerater den dagen så husker jeg bare at Johan Auestad fra Vind Birkeland stod i mål.
Det gikk som det måtte, og føltes som vi ble overkjørt av den største dumperen på Titania i samtlige 70 minutter kampen varte. Resultatet ble 0-13, som er det klart største tapet jeg noen gang var med på gjennom mine år i EIKs ungdomsavdeling. Senere opplevde jeg å tape 21-2 mot Varhaug kristelege ungdomsforening i den såkalte Bedehusserien. Mot et lag som nettopp hadde spilt uavgjort mot Varhaug ILs A-lag, som samme uka hadde slått EIKs A-lag i seriekamp. Mens UF Vår, som jeg spilte på, hadde med en som spilte med støvler på glatt naturgress! (og som for øvrig er i nær slekt med en av guttene på EIKs G16 som tapte på Moi, husker du det Oddleif?)
Men det som trigget meg til å skrive denne artikkelen, var verken 1-23 på Moi eller 0-13 på Haua. Derimot var det hendelsene i neste kamp for dette EIK-laget som førte meg til tastaturet. Da viste nemlig fotballen seg fra sin aller mest sjarmerende og romantiske side.
I bortekampen mot Klepp så det ut til å gå mot et nytt stortap for EIK-laget, som lå under 4-0 ved pause. Men etter sidebytte kjempet EIK-guttene seg inn i kampen igjen. Scoringer fra Gabriel Skandsen og Jesper Olsen (2) så ut til å føre til et hederlig 3-4-nederlag da kampen gikk inn i overtiden. Det som skjedde da er legendarisk. Først utlignet Benjamin Arnestad, før Moein Salehy satte inn 5-4 med kampens siste spark på ballen.
En fantastisk snuoperasjon, som gjorde at jeg ble glad i dette laget før jeg i det hele tatt hadde sett dem spille!
Neste anledning var forrige tirsdag, da serieleder Voll stod på motsatt banehalvdel på B&G-banen. Jeg stilte opp med kamera, og valgte å sette meg bak målet til EIK-keeper Torbjørn Ellingsen Aakre (bildet over). Jeg var sikker på at det var der det ville bli mest action.
Jeg fikk noen shots de første minuttene, men til min store overraskelse så foregikk mer og mer av spillet på Volls banehalvdel. Like overrasket ble jeg over at EIK-guttene leverte fin fotball, der ballen gikk fra mann til mann på to touch. Ingen panikkartede klareringer, men derimot kontrollert spill ut fra eget forsvar via midtbanen. De begynte også å skape noen halvsjanser foran Volls keeper.
Da tok jeg beslutningen å ta med meg den nyinnkjøpte gulsvarte fotokrakken og sette meg ved målet bak Amalies butikk. Det skulle vise seg å være et klokt valg. Noen minutter senere fikk Jesper Olsen en fin pasning, og ekspederte den kontakt i nettet etter å ha rundet gjestenes keeper Anders Linjord (bildet over).
EIK fortsatte presset, og fikk på ny fortjent uttelling da Hasan Ali Alshaher-Alfares satte inn 2-0 (bildet over). At Volls Daniel Handeland Hole reduserte minuttet etter kunne ikke endre at første omgang var okka.
Etter pause endret kampen karakter. De fysisk sterkere spillerne fra Voll fikk et spillemessig overtak, og da jeg så smått begynte å håpe at EIKs gutter skulle holde ut, kom utligningen. Erling Braut Håland, eeeh Erlend Braut het han visst, fikk satt hodet på et innlegg og headet inn utligning til 2-2.
I noen livlige sluttminutter forsøkte begge lag å gå for et vinnermål, men uavgjort 2-2 ble det, noe som var rettferdig etter spill og sjanser, slik jeg så det.
Etter en litt kald kveld på fotokrakken satt jeg igjen med gode følelser. Dette er fotball slik sporten opprinnelig var ment å være. To lag som spilte for «the love of the game». Akkurat passe alvorlig, med den 84 år gamle dommerlegenden Einar Heien trippende rundt i midtsirkelen med noenlunde kontroll på kampen. Og et EIK-lag der jeg la merke til den fine tonen blant spillerne. Glade ansiktsuttrykk når de scoret, og innbitte grimaser når de gikk i tacklingene.
Med seriøs innstilling er jeg sikker på at noen av dem kan drive med fotball på anstendig nivå også i voksen alder, selv om jeg nok kan vedde på at det ikke blir med Premier League som arena. Men det er her det fine kommer inn, og kanskje er det som kommer i de neste linjene mitt budskap:
Vi trenger at disse guttene (eller jentene) fortsetter å være med i fotballen. Kanskje vil en av dem en dag sitte med halvgrå skjeggstubber på en fotokrakk og fotografere til nettsiden? Kanskje vil en av dem en dag være vaktsjef når A-laget spiller kamper? Eller oppmann og trener for et lag i ungdomsavdelingen. Kanskje vil en eller flere av dem være bærebjelker i klubben om 20, 30 eller 50 år? Jeg håper det!
Takk for opplevelsen gutter. Jeg kommer garantert tilbake!
KÅ
NOEN FLERE BILDER FRA KAMPEN:
