Marius Andersen har besluttet å legge fotballstøvlene på hylla etter at vårsesongen er ferdig. Derfor blir dagens kamp mot Fram hans siste opptreden i Idrettsparken som A-lagsspiller for EIK. Marius har skrevet en tekst om hva fotballen har betydd for ham, som alle anbefales å lese!
Hei kjære EIK-venner
Da var tiden inne for å trappe ned fotballsatsingen. Bakgrunnen for dette er i all hovedsak et ønske om bruke mer tid sammen med familien i det som er en travel hverdag. Jeg har to små gutter som vokser til, som jeg ønsker å følge mer opp i hverdagen. Jeg er snart 32 år gammel, og har brukt de siste halvannen sesongene på å ha fast plass i innbytterbuene i det ganske land. Da er det på tide å slippe yngre krefter til!
Takk til min kjære Susanne, som har vært min største støttespiller og tatt ansvaret på hjemmebane for Jonah og Marlo, når jeg har brukt ettermiddager og helger på meg selv og min hobby. Jeg gleder meg til hverdagen som nå kommer.
Takk til familie og venner, som har hjulpet og støttet meg og vist interesse for fotballen i alle disse årene. Takk til mine to eldre brødre som har vært to av mine største støttespillere og forbilder opp igjennom årene.
Det er vemodig å tenke på at det nå er slutt. Dette er min 17. sesong med seniorfotball. Jeg debuterte på Eigers A lag på min 16-årsdag i 2007, borte mot Austrått, en kamp som forøvrig knuste Eigers opprykkshåp den sesongen. Siden har årene flydd av sted og jeg hadde ikke i min villeste fantasi tenkt at jeg skulle komme inn og få spilletid mot opprykksjagende Brann i 2022, foran 10.000 feststemte Bergensere, da Svein Harald Vigrestad vraket meg fra kamptroppen til Eigers bortekamp mot Mastra i 2008.
Jeg har vært heldig og privilegert å kunne hatt hobbyen min som en deltidsjobb de siste 10 årene. Forutenom EIK og Eiger, har jeg spilt for Fløy, Arendal og Bryne. Det er mange minner som strømmer på når jeg skriver dette innlegget. Jeg tenker og har tenkt mye på hva som har gjort at jeg har holdt på så lenge, og hvorfor jeg i det hele ble «bitt av basillen». Hvorfor har jeg ikke gitt slipp tidligere? Hvorfor har jeg til tider brukt 6/7 dager i uken på dette?
Ja, jeg har hatt personlige ambisjoner om å nå så langt som mulig, men jeg tror også det i stor grad handler om «fotballfamilien». Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg bare har møtt trivelige folk i alle klubbene jeg har vært. Jeg har hatt fantastiske lagkamerater i alle år. Jeg har stortrivdes i alle garderobene jeg har sittet i. Takk til mine lagkamerater for det. Jeg har hatt trenere som har hatt troen på meg og trenere som ikke har hatt det. Takk til alle dere, dere har gitt meg motivasjon. Takk til de frivillige positive menneskene i alle klubbene, som jobber steinhardt for klubben og dens identitet. Dere er kulturbærere for klubbene og danner grunnlaget for trivsel og utvikling. Dere er viktigere enn dere kanskje tenker selv. Takk til supportere som støtter laget i tykt og tynt, dere er lagets 12. mann og viktigste støttespiller.
Jeg kunne skrevet mange sider om minner og opplevelser som demrer, men tenker det blir for spesielt interesserte.
Min trebeinte trener i Bryne, Jan Halvor Halvorsen, sa før og etter hver kamp i 2020-2021: «sesongen er et maratonløp». Dette føler jeg gjelder for min og manges fotballkarriere også. For dere yngre spillere som har ambisjoner og mål om å spille fotball på høyere nivå; det gjelder å stå distansen. Det vil komme tunge perioder, men vær målrettet og ha troen på det du holder på med. Du trenger ikke være best når du er 16. Du har minst 5000 dager på å få ut potensialet ditt. Bli bittelitt bedre hver dag og aksepter at du ikke blir best over natten. Ikke gi opp, selv når du taper 7-0 hjemme mot Vidar 2. Det er en enkelt kamp, og du har 500 nye kampmuligheter til å prestere bedre i fremtiden.
Når jeg tenker tilbake på barne- og ungdomsfotballen, som har dannet grunnlaget for dit jeg er i dag, tenker jeg på «flest mulig, lengst mulig». Det er det gode miljøet og kameratskapet som sitter igjen som de beste minnene hos meg. Alle cupene, reisene og lagfestene sitter igjen som like gode minner som de individuelt gode prestasjonene på banen. I en tid hvor fotballen konkurrerer mot mye annet hos barn og unge, tenker jeg det er viktig å ha fokus på dette, både i EIK og de andre klubbene i Egersund. Altfor mange detter av lasset for tidlig. Alle kan ikke bli best, men det å være en del av et lagspill, vil alle kunne dra nytte av. De som driver med fotball vil få mange gode opplevelser, også de som ikke alltid får bidratt så mye på banen. Jeg er helt sikker på at vi vil fostre flere egne A-lags spillere ved økt fokus og ressursbruk på dette, på tross av at nivået til EIK sitt A-lag er høyere en noen gang.
Til slutt vil jeg ønske EIK og spillergruppen lykke til med resten av sesongen. Vi har fått et godt trenerteam med Kjell Andre & Sindre, som jeg er helt sikker på har de egenskapene som skal til for bidra til å vippe det i vår favør denne høsten. Men det krever at gruppen fortsetter fokuset på utvikling i hverdagen og at det som førte til seier idag, ikke er godt nok til seier imorgen.
Nå venter en god ferie for meg, så kjenner jeg etter å ha skrevet denne teksten at det skal bli vanskelig å holde meg helt vekke fra denne runde ballen og disse tre svartkledde mennene som blåser feil hver eneste gang! Eller hva Sirevåg?
