Enn dettan!

Enn dettan!

Det er søndag morgen klokka 0900. Ble tidlig opp også i dag, selv om spenningen i kroppen var annerledes enn den siste uka. Jeg kjenner jeg må forsøke å formidle litt av det jeg føler og tenker, etter en natt der det nok dryppet ikke så få tårer på puta, der jeg kunne ligge og surfe over alle lykkeønskningene i fred og ro, mens kona var på nattevakt.

Bjørn Mæland er også tidlig på an i morges, han melder meg kvart over sju! Nå har Magnus Høiseth også meldt seg på chatten. Det beskriver oss som klubb. Spillere kjenner oss som står i kulissene, og på en helg som dette blir vi «ett kjøtt» – for å bruke pater Pollestads oversettelse av en bok som leses av langt flere enn de som leser denne epistelen.

Både Bjørn og Magnus har vært blant bærebjelkene i årets lag. Vi har sett dem gi alt i gul og svart drakt, og begge har bidratt stort til at vi i går kunne slippe alle følelsene løs. Samtidig har begge de to gjennom denne sesongen kjent at livet ikke bare har solskinnsdager. Bjørn mistet sin kjære far i august, etter noen måneders sykdom. Jostein Mæland var på min alder, og en kar jeg slo av en hyggelig prat med når han kom på egersundstur for å se sønnen spille. Vi møttes sist etter treningskampen mot Sandnes Ulf på ØsterHus Arena. Lite visste vi begge to at det var siste gangen.

Magnus mistet en kjær tante, som nærmest var som en storesøster, og som alltid hadde backet ham opp i fotballen og livet ellers. To unge spillere som slet med sitt, men som likevel ga alt for EIK på banen. Respekt!

Anders Klemensson fikk oppleve alle spilleres mareritt da han brakk foten stygt mot Arendal. Han dukket opp igjen på tribunen borte mot Notodden, og i sluttspurten var han minst like ivrig som de som var utpå banen for å få halt opprykket i havn. Så godt å se at Anders er tilbake på treninger igjen – og forhåpentligvis er klar for fullt etter nyttår!

Noe annet som beskriver oss som klubb og lokalsamfunn fikk vi se da pokalen skulle hentes. Finnes det noe mer egersundsk enn at Chris roper ned lagets muntrasjonsråd Øyvind, som får ta direkte del i vår klubbs aller største øyeblikk noensinne. Kiss og Leiv Tveit ville stått der med blanke øyne, slik vi andre gjorde det!

Det ble en smått utrolig dag, og som jeg skrev i kampprogrammet, så har vi en historikk for å rykke opp på mest dramatiske vis. Så også i går. Da Lyn begynte å sette alt av målsjanser utover i andre omgang, hadde jeg vakt Kåre og daglig leder Matteus rundt beina bak målet. Begge to fryktelig frustrerte over at det muligens ikke gikk, selv om vi leverte en strålende forestilling selv. – Det er verre enn å trekke visdomstenner uten bedøvelse, sier min mangeårige postkollega, som vet hvordan det er å misse opprykk på målstreken. Eller i stolpen, som er en bedre beskrivelse av det som skjedde mot Varegg for nøyaktig 40 år siden.

Vi har et kollektivt minne om dette, og nettopp derfor var det så stort og viktig å lykkes i går. Hva hadde skjedd dersom vi ikke hadde tatt det? Ja, vi hadde hatt en ny sjanse i kvalik, men det ville vært fryktelig tungt å motivere seg for fire nye kamper, alle på bortebane. Og dersom vi hadde feilet i en kvalik – hva ville skjedd videre? Det slipper vi heldigvis å bekymre oss for. Nå kan vi konsentrere oss om arbeidet som må gjøres til neste sesong, vel vitende om at vi skal spille på høyere nivå enn noensinne.

Vi har kjempet hardt for å komme dit vi står denne søndagen. Nå skal vi arbeide minst like hardt for at det vi har vunnet ikke skal smuldre opp. Jeg håper at spillerne på utgående kontrakter er gira på å fortsette i EIK, for vi er i ferd med å bygge en skikkelig kultur her. Fantastisk trenerteam og seriøse spillere som er unge, talentfulle, ambisiøse og fremadstormende. Vi skal bite godt fra oss i OBOS-ligaen!

Så tenker jeg litt over hvor mange som bidro med sin lille bit til at det akkurat ble vi, og ikke Lyn, som er klare for opprykk. Det skilte en fattig scoring. Tenk om Aleksander Kjellmann ikke hadde scoret det femte mot VIF 2 hjemme? Eller at Knut ikke hadde reddet straffe mot Fløy borte? Jørgen headet inn den livsviktige utligningen mot Lyn hjemme og Lars fikk så vidt tåa på ballen da vi satte inn 8-1 mot VIF forrige helg. Torben som slet med å score mål, men som kom inn som en joker i flere kamper da vi trengte en murbrekker som kunne vinne luftdueller.

Andre spillere ble mer framtredende og kom i overskriftene oftere. Men alle som har vært på banen i år bidro til at vi i går kunne oppleve en helt fantastisk dag!

Jeg har vel aldri klemmet på så mange folk som jeg gjorde i går. Selv ikke på de beryktede nyttårsfeiringene på Torvet på 80-tallet, der rakettene føk vannrett gjennom undergangen. Det gjorde de forsåvidt på Jørpeland i går også. For en fest og for en opplevelse.

TAKK FOR AT JEG FIKK OPPLEVE DET!

Share