Siste nytt

En sang i moll

Jeg tror vi hadde forberedt oss på en lørdag der vi enten kunne føle oss i himmelen eller der nede. En sjelden gang har en enkel fotballkamp så stor betydning at den definerer en hel sesong, eller kanskje til og med en hel tidsepoke.


Kampen på Jæren i går var en slik kamp.

To ganger tidligere (i moderne tid) har vi gått inn i siste serierunde i andre divisjon med en mulighet til å rykke opp. I 2015 var vi avhengige av at Fana slo Ull/Kisa, mens vi vant i Odda. Da gjorde vi jobben, men dessverre gjorde også Ull/Kisa sin. Noen uker tidligere hadde vi hatt opprykket halvveis i lomma, før vi tapte hjemme mot Vindbjart på tragisk vis. Sammen med unødvendige poengtap også mot Vard og Donn hjemme kostet det oss opprykket. Trolig min bitreste opplevelse som supporter.

For to år siden kunne vi oppnå kvalikplass med seier borte mot KFUM, men i sesongens dårligste forestilling tapte vi 3-1 mot laget som senere kvalifiserte seg til nest øverste nivå.

45 år med “tigrene” har sannelig lært meg at i fotball går det opp og ned, slik det i varierende grad også gjør ellers i livet. Men det er en spesiell følelse å stå igjen med ingenting etter en sesong der mange har lagt ned uttallige timer på og utenfor banen. Der håpet lenge levde, men der vi igjen føler at marginene ikke helt var på vår side.

Det handler om totalpakken av stang inn og stang ut, både om dyktighet og hell. I år var vi akkurat så lite dyktige eller heldige at det glapp. Om ikke på siste hinder, så i hvert fall på tredje siste.

Vi visste at Bryne på Jæren ville bli en tøff nøtt. De stod uten poengtap på egen hjemmebane før gårsdagens kamp. Allikevel hadde jeg troen. Jeg mener i fullt alvor at spiller for spiller er vi et bedre fotballlag enn “bøndene”.

Tabellen viser noe annet, men i en enkel kamp burde vi ikke frykte dem. Respekt – ja, men frykt – nei!

Kampen er ikke et minutt gammel: Straffe til Bryne. Klønete og fullstendig unødvendig. Uproffesjonelt. I løpet av brøkdeler av et sekund flyver tusen tanker gjennom hodet på meg, der jeg står med kamera fulladet i motsatt ende av banen. Det var her jeg ville ha dramaet. Men så kommer det på en brutal måte der jeg slett ikke vil se det!

Billig straffe, slik de fikk i den første kampen tidligere i år. Hvor mange dives har vi sett av brynespillere i løpet av de fire årene vi har vært i samme divisjon? Utallige! I et par av hjemmekampene mot dem har de ligget strødd som døde kyr på tjelvene. Lagt seg ned for ingen ting av taktiske årsaker.

Så også i dag. Hver gang vi fikk litt momentum, var det en rødkledd som fikk vondt i et av de stripete hårstråene og måtte ha behandling. Dommeren lot seg lure. Selv da de lå utenfor sidelinja stoppet han kampen. Jeg kjenner tastaturet blir rødglødende bare av å tenke på det! Gamemanship av verste sort!

Men det kommer ingen piping fra bortetribunen. Den står tom. Selv om jeg har observert at jeg og Ole Kristian ikke er alene inne på det rustne anlegget på Thime Stasjon. Noen andre luringer har ikke klart å holde seg borte. EIK-TV har installert seg på kameraplattformen i håp om å få noen historiske snutter. Muzzi sniker seg bort til setet sitt, ikledd rød nisselue og rødt og hvitt barscarf. Verken EIK eller City det! Kanskje Roy eller Roar har lånt det bort? De satt ved siden av, men med ett sete mellom.

Lenger oppe på tribunen ser jeg andre kjente. Nokså casual og nøytralt antrukket. Og på veien bort leverte jeg tre gulsvarte skjerf til en av sponsorene. Han hadde mot nok til å flagge tilhørigheten.

Deniss redder. Slik han gjorde mot Sotra. Men noen kaotiske sekunder senere peker pipeblåseren på krittmerket igjen. Nå treffer sørlendingen som nesten signerte for oss i vår. Enn som jeg savner en bortetribune med fem tusen som synger “Fuck the VAR”!

Jeg er nesten i en trance. Er det over før det har begynt? Og får akkurat kastet opp kameraet i det Simen sklir inn utligningen. Nytt håp, come on, get in!

Vi får et visst grep på kampen, og skaper noen brukbare muligheter. Heading like til side for mål, et par skudd som Igor redder. Kunne han ikke gjort en av sine vanvittige brølere nå!

I andre enden er vi plutselig åpne som en låvedør på høyresiden. Jeg ser det som kommer lenge før innlegget blir slått, og lukker øynene. Nei, nei og atter nei!

Det nærmer seg pause. Vi har mistet litt av trøkket framover, men så kommer en kontring. Simen får avsluttet igjen. Jeg sikter kameraet inn på utligning, og med et øye lukket får jeg bare så vidt med meg at ballen slår i stolpe og ut.

Et dårlig tegn. Stolpe ut er ikke oppskriften på å rykke opp. Dagens motstander har hatt mye av det motsatte. To baller som stopper i sølepytter snur den første hjemmekampen mot Fløy til deres fordel. Straffe i siste minutt borte mot Vard. Det er slikt man rykker opp av.

Vi har bedre målforskjell en Bryne. Men de har scoret målene i de “riktige” kampene. Det er ikke 8-0 mot Odds småguttelag og 7-2 mot Sotras låvedørforsvar som avgjør opprykket. Det er de tapte luftduellene mot Levanger og balltapene mot Nardo.

I tillegg har Bryne et solid lag. Ikke et lag spekket med stjerner, men et lag med arbeidshester som har den rette fysikken til å hevde seg i denne rare divisjonen. Der det er plass til en klubb som Fredrikstad, som i store øyeblikk lett drar over 10.000 på hjemmekampene. Men også til Nardo, som blir besøkt av to onkler og tre søskenbarn til spillerne.

Som klubb havner vi midt mellom. Nokså jevnstor med de fleste av de andre klubbene som er med i sluttspillet, både med tanke på budsjett og tilskuerpotensiale. Bryne er litt større enn oss på begge disse feltene. I tillegg har de en nedarvet kultur og tradisjon om å være bedre enn størrelsen på klubben egentlig skulle tilsi.

Den kulturen mangler vi. I 30 av de 45 årene jeg har gått i Idrettsparken har vi stort sett spilt mot klubber som er mye mindre enn oss. Og ofte har vi tapt mot disse! Jeg og vår daglige leder har ofte framme 5-6 mot Sandved i 2006. Kanskje vår aller verste opplevelse. Jeg kan føye til 3-4 mot Ålgård 2 og 1-3 mot Ganddal i 2007. Nytt tap 0-1 hjemme mot Sandved i 2009!

Det var faktisk ikke alltid slik at vi sloss med Bryne om opprykk til nest øverste nivå. Det kan være nyttig å minne hverandre på denne dagen, når vi slikker sårene etter en skuffende gårsdag.

Andre omgang åpner bra. Vi trøkker på. Men Halvorsen har ufarliggjort våre sterke sider. Ermal er sjelden med i kampen, og vi blir presset ut på kantene. Der er vi ikke farlige. Midt foran mål er de rødkledde minst en halv meter høyere enn oss, og vinner hver eneste luftduell. De er først på ballen hver gang vi er i en posisjon der det begynner å bli farlig. Kanskje ekstra bittert for oss, så er Henning og Igor sentrale i å ødelegge for oss. To som var av våre egne.

Jeg snur meg og ser på klokka. 60 minutter – 75 minutter. Lite skjer, bortsett fra et par farlige kontringer i motsatt ende. Det mangler ikke på viljen. Jeg ser innbitte ansiktsutrykk hos tigrene. Men vi er ikke smarte eller gode nok til å tre gjennom de avgjørende ballene. Angrepene går i stå. Stian har kommet inn, med fornyet vinnervilje. Men han blir stående langt bak på banen som en balltriller. Kanskje hadde det vært mer nyttig å hatt han framme som murbrekker? Vi trenger to scoringer!

85 minutter pluss masse tillegg. Ermal er allerede byttet ut. Nå blir også Henrik kalt mot benken etter at han heller ikke klarte å få hull på Brynes midtforsvar.

Jeg innser at slaget er tapt. Trenerbenken har kapitulert. Vi setter ikke inn tredjerekka dersom vi fortsatt har troa.

Dommeren blåser av. I motsatt ende jubler hjemmesupporterne over å ha ødelagt for den frekke rivalen fra steinørkenen sør for matfatet. Hva trodde vi at vi var?

Jeg kjenner tårer i øyekrokene, men bestemmer meg for å gjøre en siste innsats med kameraet. Det er liksom noe vakkert og melankolsk over det triste. Jeg zoomer inn på Andreas og Bob. Andreas sitter på bakken med en mine som tilsier at han nettopp har fått et trist budskap over telefonen. Bob sitter på huk med ryggen til. Helt urørlig. Deniss og Ermal går mot garderoben med bøyd nakke.

På facebook skriver noen at de ikke bryr seg – de er jo ikke lokale. Uttrykkene deres bevitner det motsatte. De forsøkte alt de var mann for. Men klarte det ikke. De er like triste som oss som har fulgt EIK i en mannsalder. Kanskje av litt annerledes årsaker, men vi er sammen i sorgen og skuffelsen. Både spillere, trenere og supportere.

Ojan går over banen. Han biter tennene sammen, det ser jeg. Hans jobb er å være leder også i denne stunden. Han takker spillerne for innsatsen, legger en faderslig hånd over de som trenger det mest, og gjør seg så klar til å møte pressen og kritikken. For det var trolig grep som kunne snudd kampen i vårt favør. Noen vil spør hvorfor kriger nummer en satt på benken. Andre hvorfor vi kunne gi bort et mål før folk rakk å blunke.

Nettrollene vil gni seg i hendene og fester det ene latterikonet etter det andre på de sosiale mediene. Slik er mekanismen hos fotballsupportere. Andres ulykke er nesten like moro som egen lykke. I dag er det vi som er ofrene, vi som godtet oss storlig over 6-0 på Ålgårds nye stadion i 2014, og samtidig ønsket hjemmelaget lykke til i lokalfotballen.

For tre år og halvannen måned siden forlot vi Bryne stadion i euforisk lykkerus etter 6-1. Det kan også være godt å huske en dag som i dag. For i sannhet går det opp og ned. Fotballen former deg som menneske. Gjør deg i stand til å tackle glede og skuffelse.

I dag slikker vi sårene, men vi kommer tilbake!

UP THE TIGERS!

Share
62067436