Regnet hadde høljet ned gjennom det meste av kampen, og vannet hadde trukket gjennom mine ikke-lenger-så-helt-Goretex-joggesko. Mine grå frottésokker med Posten sin logo, som kan brukes til alt fra fotballkamper til bryllup, var søkkvåte. Normalt sett hadde tennene klapret og kroppen fått skjelven i slikt vær. Et fornuftig menneske hadde definitivt for lengst trukket hjem i stua og satt på tekanna.
Men jeg var ikke kald. Ikke det aller minste. Selv om jeg satt helt i ro på en dokrakk bak målet mot hallen, var pulsen i 410, for å sitere Arne Scheie. Klokka bak meg tikket mot 75 minutter da vi fikk nok et hjørnespark. I gjennom nesten hele kampen hadde vi kjørt Vard på defensiven, men et utall cornere var det nærmeste vi hadde kommet. Vards høye og solide midtstoppere hadde effektivt stanget bort alt som hadde nærmet seg femmeteren.
Jeg har kamera halvveis oppe, og er klar til å fyre løs på utløseren. Ballen blir slått mot første stolpe. Mathias stiger til værs. Kinn får en hånd på ballen, men får bare slått den videre inn i vinkelen. LYKKERUS! Armer og bein rundt hverandre, og et brøl fra tribunen som det er lenge siden jeg har hørt. Den totale utløsningen av alle følelser man er i besittelse av. Gledestårer, ukontrollert brøling, og en Sioux-krigsdans bak målet, mens jeg etter beste evne forsøker å fange noe på minnekortet.
Fotball heter det. For noen en fritidsaktivitet kun til hygge og adspredelse. Et avbrekk når en har stelt bedet og klippet plenen tilstrekkelig antall timer lørdag formiddag. For andre en livsstil og et parallelt univers som totalt overgår den vanlige, og til tider akk så forutsigbare hverdagen. Highs and lows om hverandre. Kompiser og originale bekjentskaper. Legendariske turer til bortekamper. Stammekultur. En følelse av tilhørighet. Stolthet over laget okka, og for å være ærlig: Av og til sinne og bunnløs fortvilelse som gjør at vi har lyst å kaste alt på sjøen!
Lørdag 21. november 2020 var siste gang vi opplevde alt dette. 188 dager siden. Mer enn et halvt år altså. De fleste har foret seg på TV-fotball av ymse slag gjennom vinteren. Stort sett med tomme tribuner og falsk publikumslyd som kulisser. Det er etter min mening en elendig erstatning for den skikkelige varen, og kan ikke på noen måte måle seg med å kjenne lukta av nyslått gress, en eim av tigerbalsam som siver ut av garderoben, og smaken av pølser fra «bue».
I morgen kan 200 heldige sjeler atter sette kursen mot Idrettsparken. Riktignok «bare» for en treningskamp, men slik vi har levd de siste 14 månedene tar vi ikke slike ting for gitt lenger. En treningskamp er en ordentlig kamp, og det kommer til å være høytid på Husabø når dommeren blåser i fløyta klokka 14:00.
Men for å vende tilbake et lite øyeblikk til kampen mot Vard her i fjor: En særdeles fortjent seier mot en bitter rival, som flere ganger tidligere hadde stukket kjepper i hjulet for oss når det virkelig gjaldt som mest. Seiersmål seint i kampen fra en av de store publikumsfavorittene. Innbitte ansikter etter kampen, med forknytte smil, som fortalte alt om hvor viktig denne seieren var. Det var ikke bare spillerne på banen som vant. Vi hadde vunnet! Pizza på bordet hos de Andersen, i stedet for tørre knekkebrød. Fotball på sitt aller beste med andre ord.
Vi snublet over siste hinder i fjor høst, etter tolv kamper på rad uten tap. Det var et sår som svei, selv om vi utmerket godt visste at sjansen til opprykk først og fremst ble spolert lenge før denne novemberlørdagen på Jæren. Noen hårreisende sluttminutter mot Nardo. Eller da vi lekte julenisser mot Levanger, etter først å ha snudd 0-2 til 3-2.
Alt dette er historie nå. For det er noe jomfruelig over en sesongstart. Alle ark er blanke. Vi har fortsatt ikke avgitt poeng. Forventningsfulle supporterkropper dirrer, og vi gleder oss alle til å komme i gang. Kanskje særlig i år, med tidenes lengste oppkjøring bak oss.
Helten Mathias er borte, sammen med en god del andre av de som representerte oss på banen i 2020. Nye ansikter har inntatt garderoben på Husabø gjennom vinteren og våren. Gutter som nå skal overbevise oss at de blør for tigermerket på brystet. At de er verdige representanter for den lidenskapen vi har inne i oss, vi som enten er for gamle, tunge, late og/eller talentløse til å ta drakta over hodet. Men som er hjertet og sjelen i denne klubben.
Jeg fikk møte dem for et par uker siden, da fotografering og filmsnutter til sosiale medier stod på programmet. Nå er ikke lenger Sivert, Patrik, Matej, David og Jefferson bare noen navn i avisa. De er unge gutter som stod foran meg i våre kjære gule og svarte farger. Jeg fikk et lite innblikk i hver enkelt sin personlighet. Sivert med et lurt smil. Måtte han komme med det samme smilet etter at han har avgjort viktige kamper for oss med langskudd fra 25 meter! Matej med en profesjonell mine som fortalte meg at dette er en midtstopper man ikke kødder med. Patrik, som trolig hadde gjennomført større fotoseanser enn med en selvlært amatør fra Gamle Hestnesveien. Vår første landslagsspiller, men ellers en helt alminnelig hyggelig ung mann. Jeg har sett skuddbeinet hans på trening. Det lukter mange mål av det!
Andre unge lokale gutter, som virket mer beskjedne foran greenscreenen. Sondre fikk så vidt forsøke seg i fjor mot Sotra. Han smiler på bildene, og er kanskje den som er nærmest en plass på laget? Eskil, som var tatt opp i A-stallen bare en uke før. Hva tenkte han om den kommende sesongen? Han har kommet så langt at drømmen er innenfor rekkevidde. Den drømmen som brast for de fleste av oss andre en eller annen gang i ungdomsårene.
Og heldigvis andre gutter som vi kjenner fra før. Forhåpentligvis får vi se Stian klarere med hodet en centimeter over gresset også i 2021, selv om han etter ryktene å dømme sliter med en langtidsskade. Kan Alexander skyte oss til opprykk? Han har gjort det før og vet oppskriften! Skal Deniss fortsatt ha langt under et baklengs i snitt pr kamp? Marcel tilbake i manesjen etter et langt skadeavbrekk. Han som har vært lojal mot klubben okka i snart seks år nå, og som dermed passet perfekt i EIK-TVs sponsorprofil! Skal Wawrzynkiewicz lede marsjen mot opprykk, slik Dąbrowski ledet marsjen fra Italia til Polen for over 200 år siden? Mazurek Wawrzynkiewiczo!
Jeg må heller ikke glemme de i støtteapparatet. Ojan har etter hvert blitt fast inventar på Husabø, og vært her lenge nok til at han vet og forstår hva EIK betyr for oss. Sant og si tror jeg klubben betyr mye for han også! Sammen med Aleksander ser han ut til å styre det hele med stødig hånd, slik gode ledere skal gjøre.
Bak seg har de Rebecca, som kommer med den magiske svampen (eller mer vitenskapelige metoder) til de halte og skakke. Jeg har tenkt mange ganger på at hun også må ha svært gode sosiale evner for å manøvrere seg gjennom den nokså macho kulturen som finnes i en fotballgarderobe.
Og så må vi for all del ikke glemme Asle, Stein Erik og Stian. Alle store kontinuitetsbærere, som vet alt om hva det vil si å være engasjert i Okka Klubb. Og som har tigeren i blodet like sterkt som vi som står på tribunen.
Jeg kunne nevnt alle de andre også, men da hadde stykket blitt altfor langt. Men hver eneste en av dem har nå sjansen til å spille seg inn i okka hjerter, og skrive navnet sitt inn i vår 102 år lange historie.
Jo, nå gleder vi oss. Kan 2021 bli okka år? Vi håper det. Stallen ser solid ut. Vi skal ha nok defensiv trygghet, kreativitet på midtbanen, fart og flair på kantene og ammunisjon frammerst på banen til å ta mange poeng.
Om det blir mange nok vet vi først om et halvår.
Men lykke til alle tigre!
Vi heier på dere. Fra tribunen, fra tribunetaket og fra indre bane, der man etter NFFs regler skal være helt nøytrale hvis man sitter med gul vest.
KÅ
