|
En av de første som dukket opp, var et firma som spesialiserer seg på reiser til Liverpool. Der annonserte de med et "knalltilbud". En kunne nemlig få reise til Liverpools åpningskamp mot Crystal Palace for kun kr 9990,-, inkludert offisiell hospitalitybillett, flyreise og tre netter i dobbeltrom på hotell. Knallbillig, ikke sant?
Bryter en ned denne prisen, så vil jeg tippe at hotellet koster rundt femtenhundre kroner, mens en nettoverdi av flyreise tur retur Oslo/John Lennon Airport trolig er rundt 3-4000 kroner, i og med at dette dreier seg om charterfly. Da kalkulerer jeg foreløpig nettoverdi til rundt halvparten av turens kostnad. Selvsagt skal reisebyrået som selger denne turen ha provisjon og fortjeneste, men provisjon og kampbillett er altså på rundt 5000 norske kroner. For en høyst ordinær kamp, der det ene laget trolig vil parkere bussen og satse på 0-0. Og der billetten i utgangspunktet trolig koster et sted mellom 1500 og 2000 kroner.
Et annet firma reklamerer også med pakker til samme kamp. Her får man billett og to overnattinger for litt i underkant av 6000 kroner. Dersom jeg på egen hånd bestiller et dobbeltrom på Ibis Liverpool denne helga, koster det rundt 2500 kroner å ha et dobbeltrom i to netter. Konklusjonen er at her betaler man minst 4000 kroner for en kampbillett som egentlig koster i underkant av halvparten. For egen regning konstaterer jeg at dette minner om ren svartebørshandel, bare i en mer sofistikert form enn den man før fant i smugene rundt Walton Breck Road på kampdagene (og som for all del sikkert fortsatt finnes, selv om klubben har gjort denne type handel vanskeligere).
Jeg har betalt face value for en slik hospitalitybillett på Anfield en gang. Vi fikk servert en helt ok tapas, der en forsåvidt kunne kappspise med trollet om en ønsket det. Men drikken måtte en kjøpe selv, bortsett fra at en kunne få en drink gratis i pausen dersom en ønsket å stå i en lang kø. Klientellet inne på dette VIP-området var så og si utelukkende fra det store utland, med stort flertall av nordmenn og dansker. Jeg hørte ikke en eneste med scouse accent i løpet av de par timene vi satt under tribunen før kampen. Det hele kokte ned til en halvkjip opplevelse, som ikke lignet noe av det jeg er på jakt etter når jeg nokså jevnlig tar turen over Nordsjøen for å få min reseptutskrevne dose med engelsk fotball.
De første gangene jeg var i Liverpool tidlig på 1990-tallet, hørte det til unntakene å høre utenlandske tungemål. Inne på The Kop var det fortsatt ståplasser, og den intense opplevelsen av å gynge med folkemassen etter hvert som ballen flyttet seg rundt på banen, var noe en trolig bare kunne få på de store engelske stadionene. I tillegg var dette billig underholdning.
| |
En ståplass på The Kop for 30 år siden kostet omtrent en halv timelønn for meg, altså rundt fem pund. Det gjorde at selv nokså fattige lokale supportere hadde råd til å gå på de fleste kampene.
Tribuneulykken på Hillsborough satte en stopper for denne måten å se fotballkamper på, og sammen med Premier Leagues inntog for 30 år siden har engelsk toppfotball utviklet seg til noe helt annet enn den fotballen jeg ble glad i gjennom Tippekampen på 1970-tallet. Så hører det selvsagt med til totalbildet at tribunevold og primitive fasiliteter hadde fått fotballen ned i knestående på 1980-tallet. Denne spiralen kunne ikke fortsette, det forstår til og med jeg.
Men erstatningen har blitt til et upersonlig monster, som etter min mening totalt har mistet sin sjarme. Det mest grimme eksempelet jeg har sett med egne øyne var en kinesisk turist som var mest opptatt av å ta selfier av seg selv, med ryggen til banen. Hva som skjedde i selve kampen virket å være totalt uinteressant!
Avstand mellom spiller og supporter har også endret seg radikalt. I 1990 stod jeg utenfor Anfield og slo av en lengre prat med Liverpools kaptein Glenn Hysen. John Barnes og Ian Rush tok seg også god tid til å snakke med de få frammøtte da de kom ut fra garderoben etter trening. I dag har spillerne nærmest egne livvakter, og en kan i beste fall håpe på å se dem gjennom et sotet bilglass på vei ut porten.
Men nordmenns interesse for Premier League og engelsk fotball er på febernivå. I august vil tusenvis av mine landsmenn atter en gang legge ut på pilgrimsferd hver eneste helg. Mange rogalendinger vil legge turen til Etihad Stadium i Manchester, der Erling Braut Haaland nå skal herje vilt med forsvarerne i engelsk toppserie. 21-åringens overgang fra Borussia Dortmund til Manchester City har vært sommerens snakkis, og det meldes om at Haaland junior får en ukelønn på rundt fem millioner hos de lysblå. Det vil si at før ligaen har startet i august, så har han tjent mer i løpet av en god måned i City enn du og jeg tjener i hele vår 40-50 år lange yrkeskarriere.
Jeg hadde sjansen til å se City hjemme mot Atletico Madrid i Champions League i april i år, da jeg og kona hadde Manchester som base for en kort ferie. 75 pund pr billett er holde nok, men ikke vanvittig mye for gode seter på langsiden, slik dagens prisnivå i toppfotballen er. De var i salg selve kampdagen. Men jeg valgte i stedet å ta turen til Chorley for å se deres kamp i Conference North mot Boston United. Der fikk jeg se en kamp mellom to jevne lag, der begge lag styrtet i angrep så snart de hadde muligheten. Sorpete gressmatte og sugende tacklinger hørte også med til opplevelsen på Victory Park.
| |
Jeg var selvsagt litt nysjerrig på hva jeg hadde gått glipp av ved å droppe Etihad Stadium. Statistikkene derfra var: Man City - Atletico 1-0, ballbesittelse 68-32 og skudd på mål 15-0. I løpet av halvannen times spill hadde altså Atletico Madrid, et av Europas beste lag, null skudd på mål i en viktig kamp!
En kan selvsagt analysere dette ned til å gi skryt til Pep Guardiola og god forsvarsorganisering. Sannsynligvis kombinert med et forsiktig bortelag, som ikke ville blottlegge seg og miste muligheten til å vinne sammenlagt etter hjemmekampen uka etter. Men jeg velger å se det som et resultat av en toppfotball, der den type spennende kamper jeg ønsker er i ferd med å forsvinne. I møte med de aller største, velger brorparten av managere en ultradefensiv taktikk i håp om å klare 0-0. Resultatet blir ofte en endeløs balltrilling på tvers og svært lite "end to end stuff". Det er en type fotball som får meg til å gjespe høyere enn finsk fjersynsteater noen gang klarte.
Mange som leser dette, vil være uenige med meg. De vil fortsatt se på Premier League og Champions League som det ultimate innen fotballunderholdning. Selv vil jeg alltid beholde min kjærlighet til engelsk fotball. First love og alt det der, vet dere. Og om bare noen uker skal jeg og kona på ny tur over Nordsjøen. Et par tusen for en flybillett er ok, mens vi får et dobbeltrom på et helt greit hotell for rundt 500 kroner pr natt. Leiebilen ble også 2/3 billigere ved å ta et kvarters togtur fra Gatwick til Horsham først.
Fotball blir det også nok av, selv om det denne gang bare handler om Pre Season Friendlies. Jeg vil tippe at inngangsbillettene hos både Folkestone Invicta, Dover Athletic og Sheppey United vil ligge på under hundrelappen, mens en pai med knallgrønn ertestuing vil koste rundt tre pund. Trolig vil jeg også få oppleve mer spennende fotball enn å se Crystal Palace parkere bussen foran Kop End!
En Legacy fan (RIP)
|
DAGENS KAMPBALL ER SPONSET AV: GAVEKORT TIL DAGENS EIK-SPILLER GITT AV:
Jeg har jo ansvaret for vårt rekruttlag i 4. divisjon. Etter en litt vanskelig start på sesongen, har vi hatt en god uke nå med to strake seire mot Sokndal og Ålgård. Særlig seieren mot Ålgård varmet veldig, og jeg forstår ut fra det jeg har hørt at deres A-lag i mange år var en lei nøtt for vårt eget A-lag. Gruppa som spiller på rekruttlaget er en veldig samkjørt gjeng, med mange unge og talentfulle fotballspillere. De er også en fantastisk kompisgjeng som vil gjøre alt for kameratene de spiller sammen med. Det så vi mot Ålgård, der de kastet seg i dueller med dødsforakt og la ned en kjempeinnsats for å ta vare på ledelsen vi hadde skaffet oss før pause. Jeg kan forsikre dere om at det var en meget bra atmosfære i garderoben både før og etter kampen!
