De første par årene etter at jeg fikk bilsertifikatet høsten 1985, gikk turen dann og wann til Jæren for å se toppseriefotball. Første helga etter at jeg hadde kjørt opp i Høiens blå Toyota Carina, tok jeg med meg "guttene i gata" på kamp mellom Bryne og Moss i mors gamle knallgule Honda N600, en japansk utgave av Mini Morris.
Både de Egelid og Pettersen må ha vært bekymret over å sende sine små poder avgårde med den ferske sjåføren. Og det med god grunn, for helga etter krasjet jeg den samme bilen på jernbanebrua på Klungland, på vei til Newcastle for å se min aller første engelske fotballkamp live.
Men denne jomfruturen kom vi heldigvis heilskinna hjem igjen alle sammen, etter å ha kjørt litt på måfå rundt i tåka på Høg-Jæren på hjemturen. Men jeg må egentlig ha vært en helt elendig fersk sjåfør, for bare noen uker senere skrelte jeg hele høyresiden på fars Opel Rekord!
Mange mil i uka med postbilen har forhåpentligvis gjort meg til en sikrere sjåfør enn det 18-åringen med hockeysveis var, selv om det ofte kommer noen tanker om hvor farlig landeveien kan være.
Men tilbake til fotball. Det har jeg tross alt mer greie på enn bilkjøring: Jeg husker egentlig lite og ingenting fra da jeg så Strømmen første gang, og trengte altså programbladet som et bevis på at jeg i det hele tatt hadde vært på kampen. Og nå var det bare å sette seg godt til rette, slik jeg gjør en gang i blant når jeg tar fram gamle klenodier fra fotballsamlingen. Da kan jeg forlate den virkelige verden i noen minutter eller timer, og kjenne lengselen tilbake til barndommens eller ungdommens gylne år.
| |
Allerede på side tre byr Time Sparebank på småfine 11 prosent rente på innskudd over 100.000 kroner. Ja, kunne saktens hatt det slik igjen, tenker jeg. Før jeg blir minnet om at jeg har barn som antagelig snart skal etablere seg med hus og hjem. Kanskje like greit å sitte og ergre seg over 0,75 prosentpoengs renteoppgang fra Norges Bank, til rundt 1,25 prosent!
Jeg blar om til lagoppstillingene, der et bilde viser en langhåret dame som sitter med en hypermoderne tastetelefon festet til veggen. "Slå på tråden", sier annonsen fra SR-Bank. Den gang fikk man kanskje svar fra et ekte menneske i andre enden av tråden?
Men så var det Strømmens lagoppstilling: Jeg drar kjensel på keeper Gabor Valo. Det var et eksotisk navn i norsk fotball i 1986, i en tid da de fleste het urnorske navn som Hansen, Moen, Nystuen eller Pølsebubråten. Ungareren spilte senere på Strømsgodset, etter det jeg kan huske. Et raskt søk på det nettet som ikke fantes i 1986 forteller at han i dag er senior advicer i Azets Insight AS, og etter eget sigende "har jeg forståelse for business på tvers av land og kulturer samt at jeg er lagkaptein med evne til å spille mine medarbeidere gode."
For 36 år siden klarte aldri Valo å gjøre sine medspillere gode nok til å overleve i første divisjon. Strømmen tok bare åtte poeng på tjueto kamper, og endte desidert sist på tabellen. Det er heller ikke mange bjeller som ringer når jeg drar meg gjennom resten av lagoppstillingen: Knut Johansen, Bjørn E Pettersen, Rune Steinlein, Lasse Olsen, Bjørn M Olsen, Roy Gjertvik, Espen Hoff (ikke han i Odd og Start, han var bare fem
| |
år den gangen), Lars A Rustad, Job O Johansen og Tore Kallstad. De kan alle skryte til barnebarna at de spilte førstedivisjonsfotball, men for den gemene hop er vel dette navn som stort sett har gått i glemmeboka?
Jeg blar videre i programmet, og nå begynner også de små grå å arbeide. Lagbildet av Strømmen viser et lag i grå og røde drakter med striper på skrå. Hummel, konstaterer jeg, selv om logoen egentlig er for utydelig til å bekrefte det. Men jeg kjenner igjen et draktdesign på en kilometers avstand, selv om jeg stadig får beskjed av kona hvor lite peiling jeg har på klær og mote. Og nå ser jeg også for meg noen fargebilder fra Bryne Stadion i mitt indre øye. Mener bestemt at Strømmen spilte i sine hjemmedrakter, selv om fargene var farlig like Bryne sine!
Brynes programblad var en tjukk lefse med endeløst med annonsesider. Den gang et irritasjonsmoment, men nå et blikk inn i hvordan ting virket i gamle dager. Madlands elektriske forretning annonserer 14-tommers farge-TV til den nette pris av 3990,-. La man til en tusenlapp, fikk man en tomme ekstra og fjernkontroll på kjøpet. Man slapp også å zappe mellom kanaler og allslags online-innhold. Den gang fantes NRK, dermed basta! Så la gå at man i dag på Elkjøp kan sikre seg et 43-tommers LG-TV for samme pris som fjortentommeren. Valget var enklere før!
Resultatet ble forresten 4-1 til hjemmelaget. Jeg har ikke noe i mot en reprise av akkurat det. Og da skal jeg også hjem og se scoringene i reprise på nett-TV som ikke eksisterte i 1986. Verden går visst framover tross alt!
KÅ
|